Klassifisering av elastisk kompresjonsbandasje

Elastiske bandasjer Film med blenderåpning kan klassifiseres basert på deres applikasjoner og produktytelse. Stive bandasjer brukes hovedsakelig til fiksering, hvor rigiditet defineres som bandasjens evne til å motvirke muskelutvidelse når den trekker seg sammen. Det avhenger av den elastiske rekylen til materialet som brukes i konstruksjonen. Jo mer kompakt innslaget er og med lavere tilstedeværelse av elastiske fibre, jo kortere strekning av bandasjen og jo mer stivhet.

Stivheten til en bandasje kan måles med enkle, økonomiske og reproduserbare metoder og uttrykkes med forskjellige indekser, hvor studert er den "statiske stivhetsindeksen", som er forskjellen mellom trykket som utøves in vivo av bandasjen på overflaten av benet stående og liggende. Hvis denne trykkforskjellen er større enn 10, er bandasjeringen av den stive typen. Stivhet betyr økningen i trykket på bandasjen gitt av motstanden som bandasjen gir med en 1 cm økning i omkretsen av lemmen.

Elastisitet og strekkbarhet er de to viktige egenskapene til kompresjonsbandasjer. Elastisitet er definert som bandasjens evne til å gjenvinne sin opprinnelige form etter forlengelse, på grunn av tilsetning av elastiske tråder i bandasjens lengderetning. Kraften som brukes for å strekke bandasjedeformasjonsenergien indikerer den elastiske kraften eller spenningen. Bandasjens evne til å opprettholde spenningen og derfor trykket den utøver avhenger av elastomeregenskapene, som igjen avhenger av tråden og metoden som brukes for å konstruere stoffet.

Forlengbarhet er definert som bandasjens evne til å forlenges når den utsettes for strekking; det måles ved forlengelsen av bandasjen når en kraft på 10 N påføres per cm høyde og uttrykkes som en prosentandel av lengden i hvile. Når en gitt forlengelse er nådd, forhindrer den fysiske strukturen til bandasjen ytterligere strekking. Denne tilstanden kalles "låsing". I henhold til Stemmers klassifisering skal kortstrekkbandasjer låses når 70 prosent av forlengelsen er nådd (fortrinnsvis 30–40 prosent), mens langstrekkbandasjer skal låses over 140 prosent. På grunn av deres respektive lange historier og tradisjoner , vedtok de tysktalende landene andre standarder enn de som ble brukt i England. Den tyske standarden klassifiserer bandasjematerialer i følgende typer.